Norske bedrifter risikerer å sage av grenen de sitter på fordi de ikke kjenner sine egne leverandører, skriver partner Tarje I. Wanvik i magasinet Ny Tid.
I disse dager utarbeider Utenriksdepartementet (UD) en stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar. Samtidig ble vår egen kronprins oppfordret til ikke å besøke norske selskaper i Chile, da han var med på en promoteringstur forrige uke. I Chile gjør norsk akvaindustri det stort, men både private aktører som Marine Harvest og delvis statseide Mainstream møter motbør fra lokal miljøbevegelse. Kronpris Haakon måtte til og med avlyse deler av det offisielle programmet grunnet arbeidskonflikter i Puerto Montt, hvor mange fiskeoppdrettere holder til.
Det er mye som tyder på at dagens frivillighetslinje i forhold til bedrifters samfunnsansvar vil bli videreført av Jonas Gahr Støre og UD i stortingsmeldingen. Dermed kan vi se langt etter strengere reguleringer av norske selskapers gjøren og laden i utlandet. Dette er likevel det minste problemet. For vi kan være temmelig sikre på at stortingsmeldingen ikke vil omhandle alle de norske aktørene som er avhengige av en skog av underleverandører i en stadig mer uoversiktlig varekjede. For da gjelder det plutselig alle.
I det globale markedet har norske bedrifter mistet oversikten over sine egne leverandører. Dermed utsetter norske bedrifter seg for unødig omdømmemessig risiko. Det er på høy tid å pusse støv av virksomhetenes strategiske innkjøps- og produksjonskompetanse.
Kunnskap om egen varekjede
Det har lenge vært et viktig fortrinn for selskaper å kjenne sine kunder. Man har svidd av en ukjent mengde ressurser på kundeundersøkelser, målgruppeprofiler, forbrukerkartlegginger og trendforskning for å best mulig skodd til å selge skreddersydde produkter til kjøpesterke grupper. Hvem er kunden, hvordan tenker kunden, hva er hun opptatt av, hva drømmer hun om. Næringslivet jakter på den hellige gral, Sereptas krukke, gullskatten ved enden av regnbuen.
Vi har fått en situasjon der næringslivets eksterne kommunikasjon og søken etter gjennomsnittskunden totalt overskygger behovet for intern kommunikasjon nedover i varekjeden. Du kan få utfyllende svar om du spør en bedriftsleder hvem hans viktigste målgrupper er, men spør du ham om hvem hans viktigste leverandører er, blir han svar skyldig. Rett og slett fordi han ikke vet.
Norske innkjøpere forholder seg stort sett til varemesser og agenter for mer eller mindre kjente merkevarer som tilbyr sine produkter ved hjelp av produktprøver, såkalte ”samples” eller prøvekolleksjoner. Kjøpsavtaler inngås i forkant av produksjonsfasen. Det betyr at en norsk innkjøper ikke har den fjerneste ide om hvem som skal produsere varene de har kjøpt. Dermed føler de heller ingen behov for å ha verken kontakt med eller oversikt over hvem som produserer varene deres. Til syvende og sist innebærer dette at det er et fullstendig brudd på kommunikasjonen mellom innkjøps- og produksjonsnivåene i varekjeden til veldig mange bedrifter som selger internasjonalt produserte varer på det norske markedet.
Likevel er i dag norske selskaper helt og holdent avhengige av lavkostnadsleverandører og deres enda billigere underleverandører. I en tid hvor næringslivet er blitt globalt, og produksjon og tjenesteyting settes ut til de billigste markedene for å spare kostnader, er norske selskaper fullstendig prisgitt et leverandørregime som ikke tåler dagens lys.
Kappløp mot bunnen
Hvorfor ikke? Fordi situasjonen for produksjonsnivået er under et konstant press som avføder et kappløp mot bunnen, hvor både lavkostland og produsenter falbyr hverandre i en evig kamp om å gjøre seg lekker for internasjonal kapital. I dagens marked er det stort sett bare kostnader knyttet til arbeidskraft som er mulig å spare penger på. Dermed blir det også en sterk etterspørsel etter billigst mulig arbeidskraft. Tilbudet er selvsagt enormt. Fattige land er det mange av, og fattige mennesker er en tilnærmet ubegrenset ressurs i vår verden. Dermed presses prisene nedover og nedover.
Reguleringer av globale markeder er i tillegg svake, og de færreste av disse reguleringene har adekvate sanksjoner knyttet til brudd på retningslinjene. Verdens handelsorganisasjon er det nærmeste vi kommer slike regelverk, men selv her har man stått maktesløse i møte med kappløpet mot bunnen.
Nasjonalstatene har tradisjonelt vært det beste våpenet i kampen for å regulere slike forhold. Det vi ser i dag er en frivillig avvæpning av de samme nasjonalstatene. Avreguleringen av nasjonale markeder er i dag svært utbredt, i tillegg til at skattefrie industrisoner innenfor nasjonalstatenes grenser preger mer og mer av rammebetingelsene for den globale produksjonen. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hvor langt både nasjonalstater og selskaper er villige til å strekke seg for å trekke til seg internasjonale investeringer.
Profesjonelle vaktbikkjer
De eneste som faktisk overvåker disse produksjonsforholdene mer eller mindre systematisk er frivillige organisasjoner, globaliseringens såkalte vaktbikkjer. Både i Norge og internasjonalt har disse organisasjonene vokst seg store og sterke de siste 20 årene, og krever å bli tatt hensyn til, med god grunn. Disse organisasjonenes kommunikasjons- og overvåkningskompetanse får de fleste norske bedrifters til å blekne. De har kommunikasjonsavdelinger med betydelige kommersielle interesser og motiver, de har researchere og politikkutviklere, mediekontakter, sterke nasjonale og internasjonale allierte, og sist, men ikke minst, svært gode historier å fortelle fra de globale markeders skyggesider.
Med så sterke overvåkere bør det ligge til rette for en betydelig nivåheving på norske bedrifters kunnskap om og kjennskap til sin egen varekjede og sine leverandører. Uten en opprusting av innkjøpsrutiner og produksjonsstrategier vil mange virksomheter stå i fare for å sage over grenen de sitter på. De kan ikke være fullstendig avhengige av et leverandørregime de overhodet ikke kjenner til eller tar ansvar for.
Døve ører i NHO?
Næringslivets hovedorganisasjon, som skulle sitte nærmest løsningen på denne utfordringen her til lands, mener tilsynelatende at dette ikke er noe stort problem. Leif Olsen, mote og fritidsdirektør i HSH, velger å se positivt på situasjonen, og påstår hardnakket i et leserinnlegg i Dagbladet (12.11.07) at billige klær på det norske markedet er en vinn-vinn situasjon for både fattige arbeidere og rike forbrukere.
Han mener det selvsagt er beklagelig at lønn og arbeidsforhold er dårlige i mange fabrikker i de landene vi importerer fra, men hevder likevel at det er udiskutabelt at kleshandelen bidrar til velstandsutviklingen i disse landene.
Utfordringen blir dermed enkel til NHO: Vil organisasjonen ta motedirektøren sin på alvor, og be medlemsbedriftene sine dokumentere at deres import av klær og andre forbruksvarer fra fattige land bidrar til faktisk velstandsøkning? En slik dokumentasjon ville være utmerket første steg for norske virksomheter i deres arbeid med å få oversikt over sin egen varekjede.
01.02.2008
mandag 4. februar 2008
tirsdag 21. august 2007
Bergen i Verden - nye forutsetninger for ansvarlig næringsvirksomhet
Næringslivet utøver så stor innflytelse på samfunn og miljø i vår tid at det er tvingende nødvendig å tillegge selskaper og virksomheter økt grad av ansvar for samfunnets tilstand og utvikling. Næringslivet i Bergensregionen har gode forutsetninger for å svare relevant på denne utfordringen.
Et særtrekk ved Bergens næringsliv er en sterk sans for allmennyttig virksomhet blant byens største og mest tradisjonsrike bedrifter.
Det er stolthet tradisjoner som gjennomsyrer det bergenske næringsliv – på godt og ondt. Bedrifter og kapitalsterke eiere i Bergen har alltid hatt en engasjert og aktiv innstilling til sin rolle i byen. Dette er et godt utgangspunkt for å diskutere bedrifters samfunnsansvar i et litt bredere perspektiv.
Bedrifters samfunnsansvar, eller Corporate Responsibility, vokser fram og har etablert seg som sjargong i bedriftskretser verden over. Det arrangeres seminarer, konferanser og workshops for å få næringslivsledere til å erkjenne betydningen av å operere med mer enn bare én bunnlinje – mest mulig inntjening for selskapet alene. Nå snakkes det seriøst om den tredelte bunnlinjen (the tripple bottom line). Selskapets resultater skal måles med både finansielle, miljømessige og sosiale indikatorer.
Årsaken er like enkel som den er innlysende. Næringslivet utøver så stor innflytelse på samfunn og miljø i vår tid at det er tvingende nødvendig å tillegge selskaper og virksomheter økt grad av ansvar for samfunnets tilstand og utvikling.
Særlig fremveksten av et globalisert næringsliv har skapt et økt behov for å ansvarliggjøre virksomhetene. For når selskaper produserer enkeltdeler i forskjellige land, selger det ferdige produktet i andre land, og har hovedkontor i enda et annet land og trekker ut gevinster der utbytteskatten er lavest, går de tradisjonelle tenkemåtene og systemene for å sikre tilbakeføring av verdier til fellesskapet lett ut på dato.
Under slike forhold øker faren for at virksomhetens etterrettelighet og ansvarlighet pulveriseres. Mange underleverandører og tilslørende eierstrukturer og relasjoner hindrer gjennomsiktighet og oversikt, både for selskapene selv og for selskapenes interessenter.
For bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hele nedslagsfeltet til en virksomhet; dens innflytelse på omgivelser, miljø og lokalsamfunn, dens håndtering av lokale og nasjonale myndigheter, dens gjennomsiktighet, åpenhet og ansvarlighet overfor alt og alle innen sin innflytelsessfære.
Mye av rasjonale bak globalisering av næringslivet, i tillegg til at forbrukermarkedet er globalt, er at virksomheter da kan trekke veksler på forskjellige, nasjonale reguleringer av investeringer, arbeidstid og lønninger, eiendomsbeskatning, utbytteskatt, miljølovgivning, HMS og så videre. Omstendighetene vil også ha det til at fattige land underbyr hverandre og avregulerer arbeidsmarkedet sitt for å stimulere internasjonale virksomheter innenfor sine grenser. Dette for å tiltrekke seg mest mulig investeringskapital, industriarbeidsplasser og internasjonal goodwill. Dette fenomenet er kjent under begrepet kappløpet mot bunnen (race to the bottom), og er en seriøs trussel mot utvikling i fattige land og mot miljøet. Samtidig bidrar dette til grove brudd på menneskerettighetene, som rammer millioner av arbeidere og deres familier.
Bergen har en sterk maritim sektor. Både innen rederinæringen, fiskeri og offshore har byen solide virksomheter. Rederiene vil i fremtiden blant annet måtte forholde seg til store utfordringer knyttet til opphugging av gamle skip, samt håndtering av avfall og ballastvann.
Her er mulighetene mange for aktører som ønsker å opptre ansvarlig, og som samtidig vil høste gevinstene av positiv profilering. Men mulighetene er minst like store for dem som ønsker å kvitte seg med gammelt skrot på billigst mulig måte, og som uforvarende vil ramme en tredjepart, enten dette er fattige indiske ungdommer som tråkker rundt i asbest og giftrester, eller det er miljøet rundt skipsgravplassene eller ved avfallsdeponiene i Elfenbenskysten.
I dag finnes det råd for slike problemer, men dersom selskapene ikke erkjenner disse utfordringene vil de i stedet kunne pådra seg skadelig kritikk som vil utgjøre en alvorlig risiko for tap av troverdighet og nitidig opparbeidet omdømme. Rederiforbundet har fremmet et forslag om bindende regler for forsvarlig opphugging av skip. Det tar lang tid å etablere nye internasjonale regler, og forbundet har derfor også tatt initiativ til at den internasjonale rederinæringen utarbeider en egen frivillig standard.
Fiskeriene våre er i tilsvarende hardt vær, og rammes i sin kjernevirksomhet. Overfiske og rovdrift på begrensete naturressurser er i ferd med ikke bare å underminere næringsgrunnlaget for hele virksomheten, men også omdømmet til en tradisjonsrik næringsvei.
Vi ser heldigvis tendenser til at fiskeri- og havbruksnæringen selv begynner å erkjenne alvoret. Forsknings- og utviklingsarbeidet knyttet til å erstatte fiskemel med vegetabilske alternativer innen fôrproduksjon for oppdrettsbransjen begynner å vise lovende takter. Kanskje kunne dette smitte over på resten av fiskerisektoren dersom fôrprodusentene hadde synliggjort forskningen og resultatene sine bedre?
Samfunnsansvar avfeies iblant som irrelevant for norske selskaper, fordi disse enten er små, eller bare opererer i Norge. En skremmende utvikling har likevel brakt temaet samfunnsansvar og kappløp mot bunnen helt hjem til dørstokken vår.
De seneste årene har byggebransjen i Norge fått store strukturelle utfordringer knyttet til såkalt sosial dumping. Bransjens troverdighet og bærekraftighet står i fare for kollektivt å kollapse under vekten av tvilsom praksis med innleid og underbetalt utenlandsk arbeidskraft. Vi ser tendenser til en brutalisering av norsk arbeidsliv som savner historiske paralleller. Fagbevegelsen rapporterer om forfalsket lønnsdokumentasjon, med tilpasset informasjon til hjemlandet og norske skattemyndigheter, i tillegg til udokumenterte utbetalinger av lovstridig lave lønninger.
Dette er praksis som kan oppleves på nært hold i illegale produksjonslandsbyer i grenseområdene mellom Burma og Thailand. Og nå altså også i Norge.
Næringslivet og storsamfunnet har alltid levd i symbiose. Folk og lokalsamfunn har vært avhengig av virksomhetene, og vice versa. Det har hersket en gjensidighet som hele tiden har balansert mellom frihet for og kontroll av, både virksomhetene og deres omgivelser og interessenter. Når det har oppstått ubalanse, har den underprivilegerte part respondert med enten strammere reguleringer om det var folk og lokalsamfunn, eller oppsigelser og utflagging dersom det var selskapene.
Næringslivet forvalter stor innflytelse i dagens globaliserte virkelighet. Slik jeg ser det vil dette med nødvendighet medføre sterkere regulering av deres virksomhet. Dersom ikke selskapene selv forvalter sin makt med ansvarlighet, vil disse reguleringene skape store vansker. Er de derimot bevisst sitt samfunnsansvar, vil slike reguleringer bare virke konkurransevridende i favør av de som opptrer ansvarlig og etisk.
Næringslivet i Bergensregionen preges av stort mangfold. Forutsetningene for å gripe mulighetene som ligger i å anvende de lange allmennyttige tradisjonene i arbeidet med å systematisere virksomhetenes samfunnsansvar er gode. Dette vil ytterligere befeste bergenske bedrifters sterke internasjonale profil og troverdighet, samt deres relevans i en stadig mer globalisert verden.
Et særtrekk ved Bergens næringsliv er en sterk sans for allmennyttig virksomhet blant byens største og mest tradisjonsrike bedrifter.
Det er stolthet tradisjoner som gjennomsyrer det bergenske næringsliv – på godt og ondt. Bedrifter og kapitalsterke eiere i Bergen har alltid hatt en engasjert og aktiv innstilling til sin rolle i byen. Dette er et godt utgangspunkt for å diskutere bedrifters samfunnsansvar i et litt bredere perspektiv.
Bedrifters samfunnsansvar, eller Corporate Responsibility, vokser fram og har etablert seg som sjargong i bedriftskretser verden over. Det arrangeres seminarer, konferanser og workshops for å få næringslivsledere til å erkjenne betydningen av å operere med mer enn bare én bunnlinje – mest mulig inntjening for selskapet alene. Nå snakkes det seriøst om den tredelte bunnlinjen (the tripple bottom line). Selskapets resultater skal måles med både finansielle, miljømessige og sosiale indikatorer.
Årsaken er like enkel som den er innlysende. Næringslivet utøver så stor innflytelse på samfunn og miljø i vår tid at det er tvingende nødvendig å tillegge selskaper og virksomheter økt grad av ansvar for samfunnets tilstand og utvikling.
Særlig fremveksten av et globalisert næringsliv har skapt et økt behov for å ansvarliggjøre virksomhetene. For når selskaper produserer enkeltdeler i forskjellige land, selger det ferdige produktet i andre land, og har hovedkontor i enda et annet land og trekker ut gevinster der utbytteskatten er lavest, går de tradisjonelle tenkemåtene og systemene for å sikre tilbakeføring av verdier til fellesskapet lett ut på dato.
Under slike forhold øker faren for at virksomhetens etterrettelighet og ansvarlighet pulveriseres. Mange underleverandører og tilslørende eierstrukturer og relasjoner hindrer gjennomsiktighet og oversikt, både for selskapene selv og for selskapenes interessenter.
For bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hele nedslagsfeltet til en virksomhet; dens innflytelse på omgivelser, miljø og lokalsamfunn, dens håndtering av lokale og nasjonale myndigheter, dens gjennomsiktighet, åpenhet og ansvarlighet overfor alt og alle innen sin innflytelsessfære.
Mye av rasjonale bak globalisering av næringslivet, i tillegg til at forbrukermarkedet er globalt, er at virksomheter da kan trekke veksler på forskjellige, nasjonale reguleringer av investeringer, arbeidstid og lønninger, eiendomsbeskatning, utbytteskatt, miljølovgivning, HMS og så videre. Omstendighetene vil også ha det til at fattige land underbyr hverandre og avregulerer arbeidsmarkedet sitt for å stimulere internasjonale virksomheter innenfor sine grenser. Dette for å tiltrekke seg mest mulig investeringskapital, industriarbeidsplasser og internasjonal goodwill. Dette fenomenet er kjent under begrepet kappløpet mot bunnen (race to the bottom), og er en seriøs trussel mot utvikling i fattige land og mot miljøet. Samtidig bidrar dette til grove brudd på menneskerettighetene, som rammer millioner av arbeidere og deres familier.
Bergen har en sterk maritim sektor. Både innen rederinæringen, fiskeri og offshore har byen solide virksomheter. Rederiene vil i fremtiden blant annet måtte forholde seg til store utfordringer knyttet til opphugging av gamle skip, samt håndtering av avfall og ballastvann.
Her er mulighetene mange for aktører som ønsker å opptre ansvarlig, og som samtidig vil høste gevinstene av positiv profilering. Men mulighetene er minst like store for dem som ønsker å kvitte seg med gammelt skrot på billigst mulig måte, og som uforvarende vil ramme en tredjepart, enten dette er fattige indiske ungdommer som tråkker rundt i asbest og giftrester, eller det er miljøet rundt skipsgravplassene eller ved avfallsdeponiene i Elfenbenskysten.
I dag finnes det råd for slike problemer, men dersom selskapene ikke erkjenner disse utfordringene vil de i stedet kunne pådra seg skadelig kritikk som vil utgjøre en alvorlig risiko for tap av troverdighet og nitidig opparbeidet omdømme. Rederiforbundet har fremmet et forslag om bindende regler for forsvarlig opphugging av skip. Det tar lang tid å etablere nye internasjonale regler, og forbundet har derfor også tatt initiativ til at den internasjonale rederinæringen utarbeider en egen frivillig standard.
Fiskeriene våre er i tilsvarende hardt vær, og rammes i sin kjernevirksomhet. Overfiske og rovdrift på begrensete naturressurser er i ferd med ikke bare å underminere næringsgrunnlaget for hele virksomheten, men også omdømmet til en tradisjonsrik næringsvei.
Vi ser heldigvis tendenser til at fiskeri- og havbruksnæringen selv begynner å erkjenne alvoret. Forsknings- og utviklingsarbeidet knyttet til å erstatte fiskemel med vegetabilske alternativer innen fôrproduksjon for oppdrettsbransjen begynner å vise lovende takter. Kanskje kunne dette smitte over på resten av fiskerisektoren dersom fôrprodusentene hadde synliggjort forskningen og resultatene sine bedre?
Samfunnsansvar avfeies iblant som irrelevant for norske selskaper, fordi disse enten er små, eller bare opererer i Norge. En skremmende utvikling har likevel brakt temaet samfunnsansvar og kappløp mot bunnen helt hjem til dørstokken vår.
De seneste årene har byggebransjen i Norge fått store strukturelle utfordringer knyttet til såkalt sosial dumping. Bransjens troverdighet og bærekraftighet står i fare for kollektivt å kollapse under vekten av tvilsom praksis med innleid og underbetalt utenlandsk arbeidskraft. Vi ser tendenser til en brutalisering av norsk arbeidsliv som savner historiske paralleller. Fagbevegelsen rapporterer om forfalsket lønnsdokumentasjon, med tilpasset informasjon til hjemlandet og norske skattemyndigheter, i tillegg til udokumenterte utbetalinger av lovstridig lave lønninger.
Dette er praksis som kan oppleves på nært hold i illegale produksjonslandsbyer i grenseområdene mellom Burma og Thailand. Og nå altså også i Norge.
Næringslivet og storsamfunnet har alltid levd i symbiose. Folk og lokalsamfunn har vært avhengig av virksomhetene, og vice versa. Det har hersket en gjensidighet som hele tiden har balansert mellom frihet for og kontroll av, både virksomhetene og deres omgivelser og interessenter. Når det har oppstått ubalanse, har den underprivilegerte part respondert med enten strammere reguleringer om det var folk og lokalsamfunn, eller oppsigelser og utflagging dersom det var selskapene.
Næringslivet forvalter stor innflytelse i dagens globaliserte virkelighet. Slik jeg ser det vil dette med nødvendighet medføre sterkere regulering av deres virksomhet. Dersom ikke selskapene selv forvalter sin makt med ansvarlighet, vil disse reguleringene skape store vansker. Er de derimot bevisst sitt samfunnsansvar, vil slike reguleringer bare virke konkurransevridende i favør av de som opptrer ansvarlig og etisk.
Næringslivet i Bergensregionen preges av stort mangfold. Forutsetningene for å gripe mulighetene som ligger i å anvende de lange allmennyttige tradisjonene i arbeidet med å systematisere virksomhetenes samfunnsansvar er gode. Dette vil ytterligere befeste bergenske bedrifters sterke internasjonale profil og troverdighet, samt deres relevans i en stadig mer globalisert verden.
lørdag 21. juli 2007
Global Compacts 10 prinsipper for samfunnsansvar i næringslivet
I en tale til World Economic Forum 31. januar 1999, oppfordret tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, næringslivsledere til å bli med på et internasjonalt initiativ – Global Compact – som ville føre selskaper sammen med FN-byråer, arbeidsliv og sivilsamfunn for å støtte universelle miljømessige og sosiale prinsipper.
I dag arbeider flere tusen selskaper fra hele verden, samt arbeidslivs- og andre organisasjoner med på å fremme ti universelle prinsipper for menneskerettigheter, arbeidslivsstandarder, miljø og anti-korrupsjon.
Menneskerettigheter
1. prinsipp: Bedrifter skal støtte og respektere vernet om internasjonalt anerkjente menneskerettigheter, og
2. prinsipp: sikre seg at de ikke medvirker til menneskerettighetsbrudd
Arbeidslivsstandarder
3. prinsipp: Bedrifter skal overholde organisasjonsfriheten og den reelle anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger,
4. prinsipp: sette en stopper for alle former for tvangsarbeid,
5. prinsipp: reelt bringe barnearbeid til opphør og
6. prinsipp: sette en stopper for diskriminering i forhold til ansettelse og yrke
Miljø
7. prinsipp: Bedrifter skal støtte et føre-var-prinsipp i forhold til miljøutfordringer,
8. prinsipp: ta initiativ for å fremme økt ansvarlighet i forhold til miljøet og
9. prinsipp: oppmuntre til utvikling og spredning av miljøvennlig teknologi
Anti-korrupsjon
10. prinsipp: Bedrifter skal motarbeide alle former for korrupsjon, inkludert utpressing og bestikkelser
I dag arbeider flere tusen selskaper fra hele verden, samt arbeidslivs- og andre organisasjoner med på å fremme ti universelle prinsipper for menneskerettigheter, arbeidslivsstandarder, miljø og anti-korrupsjon.
Menneskerettigheter
1. prinsipp: Bedrifter skal støtte og respektere vernet om internasjonalt anerkjente menneskerettigheter, og
2. prinsipp: sikre seg at de ikke medvirker til menneskerettighetsbrudd
Arbeidslivsstandarder
3. prinsipp: Bedrifter skal overholde organisasjonsfriheten og den reelle anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger,
4. prinsipp: sette en stopper for alle former for tvangsarbeid,
5. prinsipp: reelt bringe barnearbeid til opphør og
6. prinsipp: sette en stopper for diskriminering i forhold til ansettelse og yrke
Miljø
7. prinsipp: Bedrifter skal støtte et føre-var-prinsipp i forhold til miljøutfordringer,
8. prinsipp: ta initiativ for å fremme økt ansvarlighet i forhold til miljøet og
9. prinsipp: oppmuntre til utvikling og spredning av miljøvennlig teknologi
Anti-korrupsjon
10. prinsipp: Bedrifter skal motarbeide alle former for korrupsjon, inkludert utpressing og bestikkelser
søndag 15. juli 2007
Vest Tanks fadese
Det hersker fremdeles usikkerhet rundt ulykken i Sløvågen i Gulen. Uvitenhet knyttet til kjernevirksomheten i et selskap, som i Vest Tanks tilfelle, kan ikke aksepteres, og er rett og slett ikke troverdig.
Det har vært hardt å være Vest Tank de siste månedene nå. Det var selvsagt et solid slag da to av selskapets avfallstanker gikk i luften 24. mai, men det skulle vise seg bare å være starten på tøværet. For det har i sannhet utviklet seg til en solid kommunikasjonsskandale. Både for lokalbefolkningen som er rammet av uforklarlige plager og ugrei stank, og for selskapet, som ikke har klart å takle den situasjonen som har oppstått.
Selskaper er avhengig av mange faktorer utenfor seg selv for å lykkes i et marked: støtte fra lokale og eventuelt nasjonale myndigheter, troverdighet i markedet, og tillit hos befolkningen som ”huser” selskapet i sitt nærområde. Vest Tank har så langt ikke vist seg verdig en slik tillit. Det har nå gått en og en halv måned, og det er fremdeles usikkerhet rundt hva som faktisk var årsaken til eksplosjonen, og ikke minst – hva som var i tankene som gikk i luften.
Førstnevnte usikkerhet kan unnskyldes. En eksplosjon kan ha mange årsaker. Men at selskapet ikke har vært i stand til å rapportere troverdig på hva som faktisk var i tankene er rett og slett uakseptabelt. De tankene er del av selskapets kjernevirksomhet. Det er åpenbart at selskapet vet hva som til en hver tid er på de tankene. Når så uforklarlig stank og umiddelbare plager oppstår i lokalsamfunnet og sprer frykt og usikkerhet, bryter Vest Tank alle etiske standarder ved å svikte i sin kommunikasjon med både myndigheter og lokalbefolkning.
For et selskap som behandler og oppbevarer miljøskadelig avfall eller på andre måter utgjør en potensiell risiko for sine omgivelser bør underlegges et ufravikelig krav om full offentlig åpenhet rundt både hva de oppbevarer og hvilken risiko avfallet utgjør ved en mulig ulykke. Slik åpenhet bør ligge i selskapets ryggmargsrefleks. Selskapets troverdighet er avhengig av slik åpenhet.
Når jeg har arbeidet med bedrifters samfunnsansvar har det ofte vist seg at selskaper som ikke rapporterer kritiske forhold gjør dette ut fra en av to årsaker: enten kjenner man faktisk ikke til de kritikkverdige forholdene, eller så overser man dem bevisst. Ofte finner man slike kritikkverdige forhold i randsonen av selskapenes kjernevirksomhet, for eksempel i tidlige produksjonsledd til tekstilgrossister, eller det siste avfallshåndteringsleddet til skipsindustrien. I slike tilfeller kan uvitenhet aksepteres, selv om ansvaret ikke kan fraskrives.
Men i Vest Tanks tilfelle er som sagt avfallstankene i Sløvåg del av selskapets kjernevirksomhet. Uvitenhet knyttet til kjernevirksomheten kan ikke aksepteres, og er rett og slett ikke troverdig. Dette burde noen fortelle Vest Tank! Forklaringene til selskapet er så uklare at det fremdeles eksisterer usikkerhet rundt innholdet. Dette vil lett kunne skape inntrykk av at selskapets eiere og ledelse ønsker å tilsløre sannheten. At selskapet også måtte ha importtillatelse for farlig avfall fra Probo Emu dersom skipet hadde losset slikt i Sløvåg, skaper i tillegg unødig mistenksomhet rundt hvorfor selskapet ikke makter å fjerne usikkerheten rundt sin egen forklaring.
Nå melder SFT at de ikke har grunn til å betvile at Vest Tank snakker sant når de i sin rapport sier at tankene ikke inneholdt farlig avfall. Men for Vest Tank og lokalbefolkningen er skaden er allerede skjedd. Rapporten kommer for sent, og tilbake sitter mange mennesker med sterk usikkerhet og lav tillit til selskapets forklaringer.
Vest Tanks tilfelle bør bli en lærepenge for næringslivet på vestlandet. Det er mye virksomhet her som kan utgjøre tilsvarende risiko for det befolkningstette og sårbare kystmiljøet vårt. Dette krever ryddighet og åpenhet omkring egen virksomhet, samt gode planer for både kommunikasjon og kriseberedskap. Mangel på åpenhet og krisekompetanse kan bli svært alvorlig for et selskap, og det vil kunne bidra til raskt å rive ned møysommelig opparbeidet troverdighet. Det er denne troverdigheten næringslivet lever av.
Etikk er god butikk
En moderne forståelse av bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine – ikke hvordan de bruker dem.(en redigert utgave sto på trykk i Dagens Næringsliv 27. mars)
Karl-Fredrik Tangen gjør i sin kronikk i DN 21. mars narr av næringslivets samfunnsansvar generelt og Statens pensjonsfond Utland sine etiske retningslinjer spesielt. Uten blygsel gyver han løs på på de gode forsetters retorikk så vel som praksis, og etterlyser flere regneark heller enn etikk som pensum på landets økonomiske utdanningsinstitusjoner.
Tangen har rett i mange ting: for det første peker han på politisk kamp heller enn næringslivets gode intensjoner som drivkraft i kampen for faglige og sosiale rettigheter. Dette er et historisk faktum. I tillegg framhever han det åpenbare i at bedrifter kan gjøre gode ting for samfunnet samtidig som de undergraver faglige og sosiale rettigheter i sine verkstedshaller verden over. Bedrifters samfunnsansvar har alt for ofte blitt til prydgjenstander på mahognybordene til konsernsjefene.
Kritikken mot CSR som retningsgivende for forretningsdrift er likevel like lettvint som den er omfattende. Tangen ler av Norges Banks antatte oppfatning av etikken som forutsetning for kapitalismens framtid. Hele etikkdiskusjonen snur Adam Smith på hodet, og setter Milton Friedmann i forlegenhet, hevder Tangen polemisk.Det begynner imidlertid å bli lenge siden man valgte å ta Tangens poeng med politisk kamp til følge, og introdusere bedrifters etterrettelighet (Corporate Accountability, CA) heller enn ansvarlighet.
Samfunnsansvar ble beleilig omprogrammert til å gjelde rene samfunnsnyttige prosjekter på siden av næringslivets kjernevirksomhet. Bedrifters etterrettelighet ble introdusert som et tilsvar til dette, og dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine, ikke hvordan de bruker dem. I denne sammenhengen gjør det ikke virksomheten mer etisk bare man bruker noe av overskuddet på veldedige formål.
Norges Bank er ikke nødvendigvis så langt unna sannheten når de sier at etiske vurderinger gir velfungerende markeder. Alt for mye av dagens globaliserte næringsliv baserer seg på grumsete forhold og virksomhet godt innenfor den etiske gråsonen: slavearbeid med ulovlig lave lønninger og uverdige arbeidsforhold, helsefarlige arbeidsplasser, korrupsjon, skattesnusk og miljøkriminalitet. Mye av merkevare - byggingen består i tilsløringer av produksjonskjedene og påstått ignoranse. Overraskende ofte møter man et næringsliv som har abdisert i forhold til kontroll over varekjeden sin. Dette er ikke velfungerende markeder!
Dersom markedet skal fungere som et troverdig og solid verktøy for økonomisk utvikling både for selskapene selv og samfunnet rundt, må vi kunne være sikre på at virksomhetene drives etter allment aksepterte etiske prinsipper. Eller at de drives lovlig, om man vil. Vi har et rikt tilfang av nasjonale og internasjonale retningslinjer som for eksempel ILO konvensjonene, som kan lede oss i riktig retning. Problemet i dag er at flere av disse retningslinjene ikke er mulige å sanksjonere internasjonalt, eller ikke er implementert i nasjonal lovgivning. Å utnytte dette skal ikke lønne seg!
Tangen er snublende nær min egen konklusjon: kampen for faglige rettigheter er politisk, og denne kampen foregår hver eneste dag, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme ser vi dette i form av en rødgrønn regjering som ønsker å ta politisk kontroll over sentrale samfunnsutfordringer. Det er i denne konteksten man blant annet må se de etiske retningslinjene for statens pengeplasseringer i utlandet.
Norske bedrifter kan dermed velge: enten kan de være i forkant av utviklingen og sikre seg og virksomhetene sine godt innenfor et sett etiske retningslinjer som gjerne går lengre enn eksisterende lovgivning, eller de kan sitte og vente på at politiske myndigheter trer nye reguleringer nedover ørene på dem. Vil det lønne seg å være premissleverandør eller mottaker?
Det skal ikke mye forretningssans til for å se at det faktisk er god butikk å være i forkant. Bare slik kan norske selskaper tilrive seg komparative fortrinn og gode forhandlingskort i en politisert virkelighet. Det er ikke uten grunn at store virksomheter i Norge som Statoil og Hydro nå ønsker et strammere internasjonalt regelverk for god forretningsvirksomhet velkommen. De som allerede er tvunget av forbrukerkampanjer til å endre og forbedre praksis ser nå at de vil ha betydelige fordeler av at uetterrettelig forretningsdrift blir sanksjonert kraftigere.
Det er mulig Milton Friedman ikke ville vært helt fornøyd med denne analysen, men så var han jo også en sterk forkjemper for å minimere politikkens innflytelse. I dagens virkelighet må næringslivet forberede seg på mer politisk deltakelse og folkelig kontroll, ikke mindre. Da kommer Friedmans modeller til kort.
Les forøvrig min nekrolog over Friedman her.
Karl-Fredrik Tangen gjør i sin kronikk i DN 21. mars narr av næringslivets samfunnsansvar generelt og Statens pensjonsfond Utland sine etiske retningslinjer spesielt. Uten blygsel gyver han løs på på de gode forsetters retorikk så vel som praksis, og etterlyser flere regneark heller enn etikk som pensum på landets økonomiske utdanningsinstitusjoner.
Tangen har rett i mange ting: for det første peker han på politisk kamp heller enn næringslivets gode intensjoner som drivkraft i kampen for faglige og sosiale rettigheter. Dette er et historisk faktum. I tillegg framhever han det åpenbare i at bedrifter kan gjøre gode ting for samfunnet samtidig som de undergraver faglige og sosiale rettigheter i sine verkstedshaller verden over. Bedrifters samfunnsansvar har alt for ofte blitt til prydgjenstander på mahognybordene til konsernsjefene.
Kritikken mot CSR som retningsgivende for forretningsdrift er likevel like lettvint som den er omfattende. Tangen ler av Norges Banks antatte oppfatning av etikken som forutsetning for kapitalismens framtid. Hele etikkdiskusjonen snur Adam Smith på hodet, og setter Milton Friedmann i forlegenhet, hevder Tangen polemisk.Det begynner imidlertid å bli lenge siden man valgte å ta Tangens poeng med politisk kamp til følge, og introdusere bedrifters etterrettelighet (Corporate Accountability, CA) heller enn ansvarlighet.
Samfunnsansvar ble beleilig omprogrammert til å gjelde rene samfunnsnyttige prosjekter på siden av næringslivets kjernevirksomhet. Bedrifters etterrettelighet ble introdusert som et tilsvar til dette, og dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine, ikke hvordan de bruker dem. I denne sammenhengen gjør det ikke virksomheten mer etisk bare man bruker noe av overskuddet på veldedige formål.
Norges Bank er ikke nødvendigvis så langt unna sannheten når de sier at etiske vurderinger gir velfungerende markeder. Alt for mye av dagens globaliserte næringsliv baserer seg på grumsete forhold og virksomhet godt innenfor den etiske gråsonen: slavearbeid med ulovlig lave lønninger og uverdige arbeidsforhold, helsefarlige arbeidsplasser, korrupsjon, skattesnusk og miljøkriminalitet. Mye av merkevare - byggingen består i tilsløringer av produksjonskjedene og påstått ignoranse. Overraskende ofte møter man et næringsliv som har abdisert i forhold til kontroll over varekjeden sin. Dette er ikke velfungerende markeder!
Dersom markedet skal fungere som et troverdig og solid verktøy for økonomisk utvikling både for selskapene selv og samfunnet rundt, må vi kunne være sikre på at virksomhetene drives etter allment aksepterte etiske prinsipper. Eller at de drives lovlig, om man vil. Vi har et rikt tilfang av nasjonale og internasjonale retningslinjer som for eksempel ILO konvensjonene, som kan lede oss i riktig retning. Problemet i dag er at flere av disse retningslinjene ikke er mulige å sanksjonere internasjonalt, eller ikke er implementert i nasjonal lovgivning. Å utnytte dette skal ikke lønne seg!
Tangen er snublende nær min egen konklusjon: kampen for faglige rettigheter er politisk, og denne kampen foregår hver eneste dag, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme ser vi dette i form av en rødgrønn regjering som ønsker å ta politisk kontroll over sentrale samfunnsutfordringer. Det er i denne konteksten man blant annet må se de etiske retningslinjene for statens pengeplasseringer i utlandet.
Norske bedrifter kan dermed velge: enten kan de være i forkant av utviklingen og sikre seg og virksomhetene sine godt innenfor et sett etiske retningslinjer som gjerne går lengre enn eksisterende lovgivning, eller de kan sitte og vente på at politiske myndigheter trer nye reguleringer nedover ørene på dem. Vil det lønne seg å være premissleverandør eller mottaker?
Det skal ikke mye forretningssans til for å se at det faktisk er god butikk å være i forkant. Bare slik kan norske selskaper tilrive seg komparative fortrinn og gode forhandlingskort i en politisert virkelighet. Det er ikke uten grunn at store virksomheter i Norge som Statoil og Hydro nå ønsker et strammere internasjonalt regelverk for god forretningsvirksomhet velkommen. De som allerede er tvunget av forbrukerkampanjer til å endre og forbedre praksis ser nå at de vil ha betydelige fordeler av at uetterrettelig forretningsdrift blir sanksjonert kraftigere.
Det er mulig Milton Friedman ikke ville vært helt fornøyd med denne analysen, men så var han jo også en sterk forkjemper for å minimere politikkens innflytelse. I dagens virkelighet må næringslivet forberede seg på mer politisk deltakelse og folkelig kontroll, ikke mindre. Da kommer Friedmans modeller til kort.
Les forøvrig min nekrolog over Friedman her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
