I en tale til World Economic Forum 31. januar 1999, oppfordret tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, næringslivsledere til å bli med på et internasjonalt initiativ – Global Compact – som ville føre selskaper sammen med FN-byråer, arbeidsliv og sivilsamfunn for å støtte universelle miljømessige og sosiale prinsipper.
I dag arbeider flere tusen selskaper fra hele verden, samt arbeidslivs- og andre organisasjoner med på å fremme ti universelle prinsipper for menneskerettigheter, arbeidslivsstandarder, miljø og anti-korrupsjon.
Menneskerettigheter
1. prinsipp: Bedrifter skal støtte og respektere vernet om internasjonalt anerkjente menneskerettigheter, og
2. prinsipp: sikre seg at de ikke medvirker til menneskerettighetsbrudd
Arbeidslivsstandarder
3. prinsipp: Bedrifter skal overholde organisasjonsfriheten og den reelle anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger,
4. prinsipp: sette en stopper for alle former for tvangsarbeid,
5. prinsipp: reelt bringe barnearbeid til opphør og
6. prinsipp: sette en stopper for diskriminering i forhold til ansettelse og yrke
Miljø
7. prinsipp: Bedrifter skal støtte et føre-var-prinsipp i forhold til miljøutfordringer,
8. prinsipp: ta initiativ for å fremme økt ansvarlighet i forhold til miljøet og
9. prinsipp: oppmuntre til utvikling og spredning av miljøvennlig teknologi
Anti-korrupsjon
10. prinsipp: Bedrifter skal motarbeide alle former for korrupsjon, inkludert utpressing og bestikkelser
lørdag 21. juli 2007
søndag 15. juli 2007
Vest Tanks fadese
Det hersker fremdeles usikkerhet rundt ulykken i Sløvågen i Gulen. Uvitenhet knyttet til kjernevirksomheten i et selskap, som i Vest Tanks tilfelle, kan ikke aksepteres, og er rett og slett ikke troverdig.
Det har vært hardt å være Vest Tank de siste månedene nå. Det var selvsagt et solid slag da to av selskapets avfallstanker gikk i luften 24. mai, men det skulle vise seg bare å være starten på tøværet. For det har i sannhet utviklet seg til en solid kommunikasjonsskandale. Både for lokalbefolkningen som er rammet av uforklarlige plager og ugrei stank, og for selskapet, som ikke har klart å takle den situasjonen som har oppstått.
Selskaper er avhengig av mange faktorer utenfor seg selv for å lykkes i et marked: støtte fra lokale og eventuelt nasjonale myndigheter, troverdighet i markedet, og tillit hos befolkningen som ”huser” selskapet i sitt nærområde. Vest Tank har så langt ikke vist seg verdig en slik tillit. Det har nå gått en og en halv måned, og det er fremdeles usikkerhet rundt hva som faktisk var årsaken til eksplosjonen, og ikke minst – hva som var i tankene som gikk i luften.
Førstnevnte usikkerhet kan unnskyldes. En eksplosjon kan ha mange årsaker. Men at selskapet ikke har vært i stand til å rapportere troverdig på hva som faktisk var i tankene er rett og slett uakseptabelt. De tankene er del av selskapets kjernevirksomhet. Det er åpenbart at selskapet vet hva som til en hver tid er på de tankene. Når så uforklarlig stank og umiddelbare plager oppstår i lokalsamfunnet og sprer frykt og usikkerhet, bryter Vest Tank alle etiske standarder ved å svikte i sin kommunikasjon med både myndigheter og lokalbefolkning.
For et selskap som behandler og oppbevarer miljøskadelig avfall eller på andre måter utgjør en potensiell risiko for sine omgivelser bør underlegges et ufravikelig krav om full offentlig åpenhet rundt både hva de oppbevarer og hvilken risiko avfallet utgjør ved en mulig ulykke. Slik åpenhet bør ligge i selskapets ryggmargsrefleks. Selskapets troverdighet er avhengig av slik åpenhet.
Når jeg har arbeidet med bedrifters samfunnsansvar har det ofte vist seg at selskaper som ikke rapporterer kritiske forhold gjør dette ut fra en av to årsaker: enten kjenner man faktisk ikke til de kritikkverdige forholdene, eller så overser man dem bevisst. Ofte finner man slike kritikkverdige forhold i randsonen av selskapenes kjernevirksomhet, for eksempel i tidlige produksjonsledd til tekstilgrossister, eller det siste avfallshåndteringsleddet til skipsindustrien. I slike tilfeller kan uvitenhet aksepteres, selv om ansvaret ikke kan fraskrives.
Men i Vest Tanks tilfelle er som sagt avfallstankene i Sløvåg del av selskapets kjernevirksomhet. Uvitenhet knyttet til kjernevirksomheten kan ikke aksepteres, og er rett og slett ikke troverdig. Dette burde noen fortelle Vest Tank! Forklaringene til selskapet er så uklare at det fremdeles eksisterer usikkerhet rundt innholdet. Dette vil lett kunne skape inntrykk av at selskapets eiere og ledelse ønsker å tilsløre sannheten. At selskapet også måtte ha importtillatelse for farlig avfall fra Probo Emu dersom skipet hadde losset slikt i Sløvåg, skaper i tillegg unødig mistenksomhet rundt hvorfor selskapet ikke makter å fjerne usikkerheten rundt sin egen forklaring.
Nå melder SFT at de ikke har grunn til å betvile at Vest Tank snakker sant når de i sin rapport sier at tankene ikke inneholdt farlig avfall. Men for Vest Tank og lokalbefolkningen er skaden er allerede skjedd. Rapporten kommer for sent, og tilbake sitter mange mennesker med sterk usikkerhet og lav tillit til selskapets forklaringer.
Vest Tanks tilfelle bør bli en lærepenge for næringslivet på vestlandet. Det er mye virksomhet her som kan utgjøre tilsvarende risiko for det befolkningstette og sårbare kystmiljøet vårt. Dette krever ryddighet og åpenhet omkring egen virksomhet, samt gode planer for både kommunikasjon og kriseberedskap. Mangel på åpenhet og krisekompetanse kan bli svært alvorlig for et selskap, og det vil kunne bidra til raskt å rive ned møysommelig opparbeidet troverdighet. Det er denne troverdigheten næringslivet lever av.
Etikk er god butikk
En moderne forståelse av bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine – ikke hvordan de bruker dem.(en redigert utgave sto på trykk i Dagens Næringsliv 27. mars)
Karl-Fredrik Tangen gjør i sin kronikk i DN 21. mars narr av næringslivets samfunnsansvar generelt og Statens pensjonsfond Utland sine etiske retningslinjer spesielt. Uten blygsel gyver han løs på på de gode forsetters retorikk så vel som praksis, og etterlyser flere regneark heller enn etikk som pensum på landets økonomiske utdanningsinstitusjoner.
Tangen har rett i mange ting: for det første peker han på politisk kamp heller enn næringslivets gode intensjoner som drivkraft i kampen for faglige og sosiale rettigheter. Dette er et historisk faktum. I tillegg framhever han det åpenbare i at bedrifter kan gjøre gode ting for samfunnet samtidig som de undergraver faglige og sosiale rettigheter i sine verkstedshaller verden over. Bedrifters samfunnsansvar har alt for ofte blitt til prydgjenstander på mahognybordene til konsernsjefene.
Kritikken mot CSR som retningsgivende for forretningsdrift er likevel like lettvint som den er omfattende. Tangen ler av Norges Banks antatte oppfatning av etikken som forutsetning for kapitalismens framtid. Hele etikkdiskusjonen snur Adam Smith på hodet, og setter Milton Friedmann i forlegenhet, hevder Tangen polemisk.Det begynner imidlertid å bli lenge siden man valgte å ta Tangens poeng med politisk kamp til følge, og introdusere bedrifters etterrettelighet (Corporate Accountability, CA) heller enn ansvarlighet.
Samfunnsansvar ble beleilig omprogrammert til å gjelde rene samfunnsnyttige prosjekter på siden av næringslivets kjernevirksomhet. Bedrifters etterrettelighet ble introdusert som et tilsvar til dette, og dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine, ikke hvordan de bruker dem. I denne sammenhengen gjør det ikke virksomheten mer etisk bare man bruker noe av overskuddet på veldedige formål.
Norges Bank er ikke nødvendigvis så langt unna sannheten når de sier at etiske vurderinger gir velfungerende markeder. Alt for mye av dagens globaliserte næringsliv baserer seg på grumsete forhold og virksomhet godt innenfor den etiske gråsonen: slavearbeid med ulovlig lave lønninger og uverdige arbeidsforhold, helsefarlige arbeidsplasser, korrupsjon, skattesnusk og miljøkriminalitet. Mye av merkevare - byggingen består i tilsløringer av produksjonskjedene og påstått ignoranse. Overraskende ofte møter man et næringsliv som har abdisert i forhold til kontroll over varekjeden sin. Dette er ikke velfungerende markeder!
Dersom markedet skal fungere som et troverdig og solid verktøy for økonomisk utvikling både for selskapene selv og samfunnet rundt, må vi kunne være sikre på at virksomhetene drives etter allment aksepterte etiske prinsipper. Eller at de drives lovlig, om man vil. Vi har et rikt tilfang av nasjonale og internasjonale retningslinjer som for eksempel ILO konvensjonene, som kan lede oss i riktig retning. Problemet i dag er at flere av disse retningslinjene ikke er mulige å sanksjonere internasjonalt, eller ikke er implementert i nasjonal lovgivning. Å utnytte dette skal ikke lønne seg!
Tangen er snublende nær min egen konklusjon: kampen for faglige rettigheter er politisk, og denne kampen foregår hver eneste dag, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme ser vi dette i form av en rødgrønn regjering som ønsker å ta politisk kontroll over sentrale samfunnsutfordringer. Det er i denne konteksten man blant annet må se de etiske retningslinjene for statens pengeplasseringer i utlandet.
Norske bedrifter kan dermed velge: enten kan de være i forkant av utviklingen og sikre seg og virksomhetene sine godt innenfor et sett etiske retningslinjer som gjerne går lengre enn eksisterende lovgivning, eller de kan sitte og vente på at politiske myndigheter trer nye reguleringer nedover ørene på dem. Vil det lønne seg å være premissleverandør eller mottaker?
Det skal ikke mye forretningssans til for å se at det faktisk er god butikk å være i forkant. Bare slik kan norske selskaper tilrive seg komparative fortrinn og gode forhandlingskort i en politisert virkelighet. Det er ikke uten grunn at store virksomheter i Norge som Statoil og Hydro nå ønsker et strammere internasjonalt regelverk for god forretningsvirksomhet velkommen. De som allerede er tvunget av forbrukerkampanjer til å endre og forbedre praksis ser nå at de vil ha betydelige fordeler av at uetterrettelig forretningsdrift blir sanksjonert kraftigere.
Det er mulig Milton Friedman ikke ville vært helt fornøyd med denne analysen, men så var han jo også en sterk forkjemper for å minimere politikkens innflytelse. I dagens virkelighet må næringslivet forberede seg på mer politisk deltakelse og folkelig kontroll, ikke mindre. Da kommer Friedmans modeller til kort.
Les forøvrig min nekrolog over Friedman her.
Karl-Fredrik Tangen gjør i sin kronikk i DN 21. mars narr av næringslivets samfunnsansvar generelt og Statens pensjonsfond Utland sine etiske retningslinjer spesielt. Uten blygsel gyver han løs på på de gode forsetters retorikk så vel som praksis, og etterlyser flere regneark heller enn etikk som pensum på landets økonomiske utdanningsinstitusjoner.
Tangen har rett i mange ting: for det første peker han på politisk kamp heller enn næringslivets gode intensjoner som drivkraft i kampen for faglige og sosiale rettigheter. Dette er et historisk faktum. I tillegg framhever han det åpenbare i at bedrifter kan gjøre gode ting for samfunnet samtidig som de undergraver faglige og sosiale rettigheter i sine verkstedshaller verden over. Bedrifters samfunnsansvar har alt for ofte blitt til prydgjenstander på mahognybordene til konsernsjefene.
Kritikken mot CSR som retningsgivende for forretningsdrift er likevel like lettvint som den er omfattende. Tangen ler av Norges Banks antatte oppfatning av etikken som forutsetning for kapitalismens framtid. Hele etikkdiskusjonen snur Adam Smith på hodet, og setter Milton Friedmann i forlegenhet, hevder Tangen polemisk.Det begynner imidlertid å bli lenge siden man valgte å ta Tangens poeng med politisk kamp til følge, og introdusere bedrifters etterrettelighet (Corporate Accountability, CA) heller enn ansvarlighet.
Samfunnsansvar ble beleilig omprogrammert til å gjelde rene samfunnsnyttige prosjekter på siden av næringslivets kjernevirksomhet. Bedrifters etterrettelighet ble introdusert som et tilsvar til dette, og dreier seg om hvordan næringslivet tjener pengene sine, ikke hvordan de bruker dem. I denne sammenhengen gjør det ikke virksomheten mer etisk bare man bruker noe av overskuddet på veldedige formål.
Norges Bank er ikke nødvendigvis så langt unna sannheten når de sier at etiske vurderinger gir velfungerende markeder. Alt for mye av dagens globaliserte næringsliv baserer seg på grumsete forhold og virksomhet godt innenfor den etiske gråsonen: slavearbeid med ulovlig lave lønninger og uverdige arbeidsforhold, helsefarlige arbeidsplasser, korrupsjon, skattesnusk og miljøkriminalitet. Mye av merkevare - byggingen består i tilsløringer av produksjonskjedene og påstått ignoranse. Overraskende ofte møter man et næringsliv som har abdisert i forhold til kontroll over varekjeden sin. Dette er ikke velfungerende markeder!
Dersom markedet skal fungere som et troverdig og solid verktøy for økonomisk utvikling både for selskapene selv og samfunnet rundt, må vi kunne være sikre på at virksomhetene drives etter allment aksepterte etiske prinsipper. Eller at de drives lovlig, om man vil. Vi har et rikt tilfang av nasjonale og internasjonale retningslinjer som for eksempel ILO konvensjonene, som kan lede oss i riktig retning. Problemet i dag er at flere av disse retningslinjene ikke er mulige å sanksjonere internasjonalt, eller ikke er implementert i nasjonal lovgivning. Å utnytte dette skal ikke lønne seg!
Tangen er snublende nær min egen konklusjon: kampen for faglige rettigheter er politisk, og denne kampen foregår hver eneste dag, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme ser vi dette i form av en rødgrønn regjering som ønsker å ta politisk kontroll over sentrale samfunnsutfordringer. Det er i denne konteksten man blant annet må se de etiske retningslinjene for statens pengeplasseringer i utlandet.
Norske bedrifter kan dermed velge: enten kan de være i forkant av utviklingen og sikre seg og virksomhetene sine godt innenfor et sett etiske retningslinjer som gjerne går lengre enn eksisterende lovgivning, eller de kan sitte og vente på at politiske myndigheter trer nye reguleringer nedover ørene på dem. Vil det lønne seg å være premissleverandør eller mottaker?
Det skal ikke mye forretningssans til for å se at det faktisk er god butikk å være i forkant. Bare slik kan norske selskaper tilrive seg komparative fortrinn og gode forhandlingskort i en politisert virkelighet. Det er ikke uten grunn at store virksomheter i Norge som Statoil og Hydro nå ønsker et strammere internasjonalt regelverk for god forretningsvirksomhet velkommen. De som allerede er tvunget av forbrukerkampanjer til å endre og forbedre praksis ser nå at de vil ha betydelige fordeler av at uetterrettelig forretningsdrift blir sanksjonert kraftigere.
Det er mulig Milton Friedman ikke ville vært helt fornøyd med denne analysen, men så var han jo også en sterk forkjemper for å minimere politikkens innflytelse. I dagens virkelighet må næringslivet forberede seg på mer politisk deltakelse og folkelig kontroll, ikke mindre. Da kommer Friedmans modeller til kort.
Les forøvrig min nekrolog over Friedman her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
