Bergen i Verden - nye forutsetninger for ansvarlig næringsvirksomhet

Næringslivet utøver så stor innflytelse på samfunn og miljø i vår tid at det er tvingende nødvendig å tillegge selskaper og virksomheter økt grad av ansvar for samfunnets tilstand og utvikling. Næringslivet i Bergensregionen har gode forutsetninger for å svare relevant på denne utfordringen.

Et særtrekk ved Bergens næringsliv er en sterk sans for allmennyttig virksomhet blant byens største og mest tradisjonsrike bedrifter.
Det er stolthet tradisjoner som gjennomsyrer det bergenske næringsliv – på godt og ondt. Bedrifter og kapitalsterke eiere i Bergen har alltid hatt en engasjert og aktiv innstilling til sin rolle i byen. Dette er et godt utgangspunkt for å diskutere bedrifters samfunnsansvar i et litt bredere perspektiv.

Bedrifters samfunnsansvar, eller Corporate Responsibility, vokser fram og har etablert seg som sjargong i bedriftskretser verden over. Det arrangeres seminarer, konferanser og workshops for å få næringslivsledere til å erkjenne betydningen av å operere med mer enn bare én bunnlinje – mest mulig inntjening for selskapet alene. Nå snakkes det seriøst om den tredelte bunnlinjen (the tripple bottom line). Selskapets resultater skal måles med både finansielle, miljømessige og sosiale indikatorer.

Årsaken er like enkel som den er innlysende. Næringslivet utøver så stor innflytelse på samfunn og miljø i vår tid at det er tvingende nødvendig å tillegge selskaper og virksomheter økt grad av ansvar for samfunnets tilstand og utvikling.

Særlig fremveksten av et globalisert næringsliv har skapt et økt behov for å ansvarliggjøre virksomhetene. For når selskaper produserer enkeltdeler i forskjellige land, selger det ferdige produktet i andre land, og har hovedkontor i enda et annet land og trekker ut gevinster der utbytteskatten er lavest, går de tradisjonelle tenkemåtene og systemene for å sikre tilbakeføring av verdier til fellesskapet lett ut på dato.

Under slike forhold øker faren for at virksomhetens etterrettelighet og ansvarlighet pulveriseres. Mange underleverandører og tilslørende eierstrukturer og relasjoner hindrer gjennomsiktighet og oversikt, både for selskapene selv og for selskapenes interessenter.
For bedrifters samfunnsansvar dreier seg om hele nedslagsfeltet til en virksomhet; dens innflytelse på omgivelser, miljø og lokalsamfunn, dens håndtering av lokale og nasjonale myndigheter, dens gjennomsiktighet, åpenhet og ansvarlighet overfor alt og alle innen sin innflytelsessfære.

Mye av rasjonale bak globalisering av næringslivet, i tillegg til at forbrukermarkedet er globalt, er at virksomheter da kan trekke veksler på forskjellige, nasjonale reguleringer av investeringer, arbeidstid og lønninger, eiendomsbeskatning, utbytteskatt, miljølovgivning, HMS og så videre. Omstendighetene vil også ha det til at fattige land underbyr hverandre og avregulerer arbeidsmarkedet sitt for å stimulere internasjonale virksomheter innenfor sine grenser. Dette for å tiltrekke seg mest mulig investeringskapital, industriarbeidsplasser og internasjonal goodwill. Dette fenomenet er kjent under begrepet kappløpet mot bunnen (race to the bottom), og er en seriøs trussel mot utvikling i fattige land og mot miljøet. Samtidig bidrar dette til grove brudd på menneskerettighetene, som rammer millioner av arbeidere og deres familier.

Bergen har en sterk maritim sektor. Både innen rederinæringen, fiskeri og offshore har byen solide virksomheter. Rederiene vil i fremtiden blant annet måtte forholde seg til store utfordringer knyttet til opphugging av gamle skip, samt håndtering av avfall og ballastvann.
Her er mulighetene mange for aktører som ønsker å opptre ansvarlig, og som samtidig vil høste gevinstene av positiv profilering. Men mulighetene er minst like store for dem som ønsker å kvitte seg med gammelt skrot på billigst mulig måte, og som uforvarende vil ramme en tredjepart, enten dette er fattige indiske ungdommer som tråkker rundt i asbest og giftrester, eller det er miljøet rundt skipsgravplassene eller ved avfallsdeponiene i Elfenbenskysten.

I dag finnes det råd for slike problemer, men dersom selskapene ikke erkjenner disse utfordringene vil de i stedet kunne pådra seg skadelig kritikk som vil utgjøre en alvorlig risiko for tap av troverdighet og nitidig opparbeidet omdømme. Rederiforbundet har fremmet et forslag om bindende regler for forsvarlig opphugging av skip. Det tar lang tid å etablere nye internasjonale regler, og forbundet har derfor også tatt initiativ til at den internasjonale rederinæringen utarbeider en egen frivillig standard.

Fiskeriene våre er i tilsvarende hardt vær, og rammes i sin kjernevirksomhet. Overfiske og rovdrift på begrensete naturressurser er i ferd med ikke bare å underminere næringsgrunnlaget for hele virksomheten, men også omdømmet til en tradisjonsrik næringsvei.
Vi ser heldigvis tendenser til at fiskeri- og havbruksnæringen selv begynner å erkjenne alvoret. Forsknings- og utviklingsarbeidet knyttet til å erstatte fiskemel med vegetabilske alternativer innen fôrproduksjon for oppdrettsbransjen begynner å vise lovende takter. Kanskje kunne dette smitte over på resten av fiskerisektoren dersom fôrprodusentene hadde synliggjort forskningen og resultatene sine bedre?

Samfunnsansvar avfeies iblant som irrelevant for norske selskaper, fordi disse enten er små, eller bare opererer i Norge. En skremmende utvikling har likevel brakt temaet samfunnsansvar og kappløp mot bunnen helt hjem til dørstokken vår.

De seneste årene har byggebransjen i Norge fått store strukturelle utfordringer knyttet til såkalt sosial dumping. Bransjens troverdighet og bærekraftighet står i fare for kollektivt å kollapse under vekten av tvilsom praksis med innleid og underbetalt utenlandsk arbeidskraft. Vi ser tendenser til en brutalisering av norsk arbeidsliv som savner historiske paralleller. Fagbevegelsen rapporterer om forfalsket lønnsdokumentasjon, med tilpasset informasjon til hjemlandet og norske skattemyndigheter, i tillegg til udokumenterte utbetalinger av lovstridig lave lønninger.

Dette er praksis som kan oppleves på nært hold i illegale produksjonslandsbyer i grenseområdene mellom Burma og Thailand. Og nå altså også i Norge.
Næringslivet og storsamfunnet har alltid levd i symbiose. Folk og lokalsamfunn har vært avhengig av virksomhetene, og vice versa. Det har hersket en gjensidighet som hele tiden har balansert mellom frihet for og kontroll av, både virksomhetene og deres omgivelser og interessenter. Når det har oppstått ubalanse, har den underprivilegerte part respondert med enten strammere reguleringer om det var folk og lokalsamfunn, eller oppsigelser og utflagging dersom det var selskapene.

Næringslivet forvalter stor innflytelse i dagens globaliserte virkelighet. Slik jeg ser det vil dette med nødvendighet medføre sterkere regulering av deres virksomhet. Dersom ikke selskapene selv forvalter sin makt med ansvarlighet, vil disse reguleringene skape store vansker. Er de derimot bevisst sitt samfunnsansvar, vil slike reguleringer bare virke konkurransevridende i favør av de som opptrer ansvarlig og etisk.

Næringslivet i Bergensregionen preges av stort mangfold. Forutsetningene for å gripe mulighetene som ligger i å anvende de lange allmennyttige tradisjonene i arbeidet med å systematisere virksomhetenes samfunnsansvar er gode. Dette vil ytterligere befeste bergenske bedrifters sterke internasjonale profil og troverdighet, samt deres relevans i en stadig mer globalisert verden.